Ekskluderende Jesusfestival

Leserinnlegg av Katrine Torvik: Leder, Skeivt kristent nettverk Kristiansand & Andreas Holvik: Religionslektor. Publisert i Fedrelandsvennen 04.04.22.


Mange av de som står på den konservative siden i homofili-debatten bruker Paulus som eksempel. Det Paulus derimot var aller mest opptatt av var enhet, at menigheten holdt sammen. Han prøvde å bryte ned det skillet som vi mennesker fort kan skape mellom hverandre (jf. Gal 3 v. 26 -29). Jesus selv var også radikal i måten han inkluderte mennesker på.


31. mars kunne vi i Fædrelandsvennen lese om Jesusfestivalen, arrangert av Kristiansand Misjonskirke Salem. Programmet inneholdt blant annet en debatt med tittelen: Hvordan er det mulig å bryte med tidsånden og forfallet i menighetene? Hvor lenge skal vi være bekjent av «uttynningsteologi»? Ifølge Fædrelandsvennen hevdet Alv Magnus blant annet at det norske storsamfunnet i dag vaier med regnbueflagget og fremmer en livsstil som Jesus døde på korset for å sette strek over. Han siteres videre med: «Det er blitt en aksept i storsamfunnet for at det onde, en livsstil på tvers av det Gud har bestemt for mennesker, er godt.» Allerede i dette sitatet har Alv Magnus selv besvart spørsmålet som er premisset for debatten. At menighetene lurer på hvor medlemmene blir av, samtidig som de lukker døren for en viss gruppe mennesker, er et paradoks i seg selv. I Fædrelandsvennens artikkel kommer det også frem at enkelte mener det er skremmende at flere i dag synes det er flaut å fortelle at de er kristne. Dersom menigheten virkelig er interessert i å finne svar på hvorfor det er slik, kan de spørre seg om det kan være en mulig årsak at mange rett og slett skammer seg over å være en del av et felleskap som driver med åpenbar diskriminering av skeive.


Teologien Alv Magnus presenterer, er i det hele tatt svært interessant. Vi lurer på hvor han finner grunnlag for å si at Jesus døde på korset for å hindre mennesker av samme kjønn å være glade i hverandre. Mange av de som står på den konservative siden i homofili-debatten bruker Paulus som eksempel. Det Paulus derimot var aller mest opptatt av var enhet, at menigheten holdt sammen. Han prøvde å bryte ned det skillet som vi mennesker fort kan skape mellom hverandre (jf. Gal 3 v. 26 -29). Jesus selv var også radikal i måten han inkluderte mennesker på. På tida Jesus levde, var det klare regler for hvem som var utenfor og hvem som var innenfor. Jesus snur hele dette systemet på hodet ved å plassere alle mennesker innenfor. Resten av storsamfunnet i dag følger Jesus sitt eksempel, og inkludering er satt på dagsorden som aldri før. Men i mange frikirkelige miljøer ser de ut til å gå motsatt vei.


Et annet paradoks som kommer fram i Fædrelandsvennens artikkel, er synet arrangørene av Jesusfestivalen har på ungdom og psykiske lidelser. Som reklame for arrangementet på Salems egne hjemmesider skriver de blant annet: Sykehusene våre melder for eksempel om at stadig flere barn og unge sliter psykisk. Er de symptombærere på at vi som folk er blitt «som sauer uten gjeter» (Matt 9:36)? Vi mener selvsagt ikke at det frikirkelige Norge alene skal ta ansvaret for barn og unges psykiske lidelser. Samtidig er det tydelig at slike holdninger som kommer til uttrykk på Jesusfestivalen, gjør det ekstra vanskelig for de som forsøker å leve et liv som kristen, samtidig som de også ønsker å leve som den de er skapt til å være. Undersøkelsen Skeives levekår i Agder fra 2018 viser også at skeive sørlendinger i høyere grad enn andre sliter med selvmordstanker og psykiske lidelser. Vi tror på ingen måte at det er tilfeldig at dette skjer midt i bibelbeltet. Vi håper arrangørene av Jesusfestivalen forstår at i søken etter årsaker til hvorfor barn og unge sliter psykisk, er de også nødt til å rette et kritisk blikk mot seg selv.


Når vi leser om de første menighetene i Apostlenes gjerninger, ser vi at det er én ting de var spesielt opptatt av, og det var nettopp fellesskapet. Tenk om alle menigheter og kristne fellesskap kunne være mer opptatt av å bygge broer enn å bygge murer. Dersom kirka er opptatt av å få slutt på forfallet fra menighetene er vi nødt til å se etter de tingene som holder oss sammen, i stedet for det som skiller oss fra hverandre. Hvor lenge tør kristne menigheter være bekjent av en teologi som bevisst ekskluderer mennesker fra fellesskapet?