Er jeg verdifull nok?

Leserinnlegg av Elisabeth Meling, leder i SKN. Publisert i Dagens nettavis 16.11.21, og Vårt Land 20.11.21.


Mange kristne bruker ord som radikal kjønnsideologi for å holde våre liv på armlengdes avstand. Å være trans er utfordrende nok, og kristne burde gjøre en bedre jobb med å lytte og komme oss i møte, enn å bare definere oss som en ideologi.


Alle er verdifulle tenker du kanskje, for alle er Guds barn. Det kan godt være, men for min del så opplever jeg ikke alltid at jeg er det i øynene til enkelte kristne. Som transkjønnet så opplever jeg at veldig mange kristne bare ser meg som en ideologi, og ikke som den personen jeg er.


Kanskje det at jeg er transkjønnet som gjør at jeg ikke blir kontaktet for intervju eller kommentarer blant enkelte kristne medier i forbindelse med saker som omhandler Skeivt kristent nettverk, selv om jeg er leder for arbeidet? Jeg velger å tro at det er en forglemmelse, men noen ganger så lurer jeg.


Lørdag 20. november markeres transminnedagen, der man minnes de transpersonene som har mistet livet i året som er gått på grunn av hatkriminalitet og vold, og de som har valgt å ta sitt eget liv på grunn av utfordringene de opplever som trans. Det er en kjent sak at selvmordsstatistikken blant transpersoner er trist lesing.


Flere må ta inn over seg at negative holdninger og ord om de av oss som er trans har virkelige konsekvenser, og i verste fall dødelige. Selv levde jeg i skapet i over 30 år med en kjønnsdysfori som førte med seg selvmordstanker, fordi jeg ikke kunne leve som den kvinnen jeg alltid har vært på innsiden, og fordi jeg trodde at det å leve som meg selv var å synde mot skaperverket.


Enten var jeg dømt til å leve i det helvete som dysfori førte med seg, eller så var jeg dømt til helvete om jeg valgte å leve som den jeg var innerst inne. Det er tunge bør å legge på noens skuldre, og det virker som mange kristne ikke skjønner at det er det man gjør med den retorikken som brukes. En retorikk som er ute etter å definere de av oss som er trans som en ideologi og som ødelagte, for å slippe å lytte til oss og våre liv.


Det er frustrerende å se leserinnlegg fra kristne ledere, der ord som radikal kjønnsideologi blir brukt for å holde våre liv på armlengdes avstand. Istedenfor å lytte til våre historier om hvor vondt og utholdelig det er å leve med kjønnsdysfori, så bortforklarer man kjønnsinkongruens som forvirring, og at det å være trans er en trend.

Å være trans er utfordrende nok, og kristne burde gjøre en bedre jobb med å lytte og komme oss i møte, enn å bare definere oss som en ideologi.

Når man påstår at kjønn bare er en følelse så tar man noe enkelte har uttrykt og legger vrangviljen til. For den indre opplevelsen av hvilket kjønn man er sitter dypt. Selv kjente jeg på mismatch lenge før ord som sosial konstruksjon og skeiv teori ble dagligtale. Kjønn er så mye mer enn en følelse.


I 1. Korinterbrev 13:4-7 nevner Paulus hva kjærligheten er, og hva den ikke er. Når vi snakker om å elske vår neste som oss selv, så må vi huske hva det å elske faktisk innebærer. «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.» Hovmod er definert blant annet som ringakt for andre, og det er sånn det oppleves når våre historier ikke lyttes til, og man sprer feilinformasjon om oss.


Så er jeg verdifull nok? Er mine trans-søsken verdifulle nok? Jeg vet at vi er det i Guds øyne, men jeg opplever ikke det i øynene til enkelte av mine kristne brødre og søstre. Er mine og våre ord like viktige som andres, og vil man egentlig lytte til våre historier?


Så hva ville Jesus gjort? Min egen erfaring er Jesus som kommer meg i møte, som lytter til min smerte og som ser meg som den kvinnen jeg alltid har vært innerst inne.


Håper flere kristne vil følge Jesus eksempel.